Fagforeningenes Hus blei offisielt opna 16. juni 1979 etter rehabiliteringa. Avisa Tiden kom med eige bilag om huset. Artikkelen her var signert Christian Poppe.

Litt historikk

FH-1778-240

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Peder Thomassønn d.e.’s Rokokko Palé slik det fikk sin form ca. 1778. (Tegnet 1843). [Bildetekst fra Tiden i 1979, sannsynligvis Poppes.]

 

«Dend Stoermegtigste Høybaarne Første och Herre Hr: Christian Dend Fembte Af Guds Naade, Konge till Danmarch och Norge. De Wenerss och Gotters etc. Høyst bemeldte Ha: Ko: Ma: Stadtholder Vdj. Norge, Geheime och Estads Raad, Ober Cammerherre, Governeur och Stift Amptmand ofuer Bergenhuss och under Ligende Ampter, Widrich Friderich Guldenlew, Herre till Grefschabeme Laurvigen, Jarlsberg och Hirtzhorn, Ridder, Giør witterligt at …»

I slike storladne vendinger kunne vi begynne eventyret om den
eiendommen i N. Tyholmsvei – (en gang i tiden Smalsundet) – som i dag kalles Fagforeningenes hus.

Men da hverken «den Stoermegtigste Første» eller hans «Stadtholder Wdj Norge» noensinne nedlot seg til å betre den beskjedne grunn huset står på, ennsi noensinne gadd å lese det dokument ordene er skrevet på – fra en rettssak i 1686 om
disposisjonsretten til tomten – skal vi heller begynne slik:

Det var engang en holme, selv syvende blant flere, hvor en mann slo seg ned og bygde seg hus, navnlig Jens Gundersen. Efter ham fikk holmen navn.

Det skjedde i 1658. I dag er Jens Gundersens Holme omgitt av N. Tyholmsvei, Teaterplassen, Friergangen og Phønix Hotels bygningskompleks – sund og kanaler er blitt til gater, og lite er det igjen av selve holmen også, den er nesten flat som en pannekake. Men kjernen av Jens Gundersens hus står fremdeles på sin gamle plass, ikledd ny drakt fra senere tider og ukjennelig for dets eldste beboer. Det heter i dag Jacobsens arvingers hus.

Men bare i 3 år hersket Jens Gundersen i ensom majestet på sin holme. For Arendal var for alvor begynt å tre sine barnesko, og stadig flere folk flyttet inn fra uthavnene for å slå seg ned inne i fjordbunnen.

En av dem var en viss Peder Werner. I likhet med Jens Gundersen kom han sannsynligvis fra Neskilen, som var et sentrum dengang, men helt sikkert er det, at i løpet av sommeren i det Herrens år 1661 hadde han sine nye hus under oppføring på Jens Gundersens holme i Arendal. Og dermed begynner Fagforeningenes hus egentlige historie.

Peder Werner vet vi heller lite om. Han må ha vært handelsmann, noe som gjorde det nødvendig for ham å bygge en sjøbod på bolverket langs Smalsundet, og om vi ikke kan se at han selv eide og disponerte skip, vet vi iallfall at han hadde skipsparter, bl.a. i skip bygget og hjemmehørende i Grimstad. Han må iallfall ha vært en vel ansett mann, for vi finner ham også benyttet som offentlig tillitsmann, bl.a. som takstmann, rettsvitne m.m.

Ved sin død i 1682 var han enkemann for 2. gang og etterlot seg to stedøtre, Maren og Mette Jensdøtre. De må ha flyttet tilbake til Neskilen. De møtte nemlig i rettssaken i 1686 med verger. Den ene av dem var Anders Nielssøn, gjestgiver i Neskilen.

«Af gangne Peder Werners Effter Latte Husse» sto nå ubebodde i 3 år og må ha forfalt i betydelig grad, skal vi tro påstandene i rettssaken. Likevel ble de solgt på auksjon i 1685 til en pris langt over sin verdi, noe som tydelig viser at tomtene i det etter hvert tett bebyggede Arendal var etterspurte og kostbare.

Det var den mektige handelsmann og reder Thomas Ellefsen som kjøpte dem, sikkert med tanke på i sin tid å la hus og tomt gå videre til en av sine sønner. For det var akkurat det som skjedde en del år senere. Men foreløpig var den fremtidige herre til Peder Werners eiendom bare 7 år. Der er i dag intet tilbake av Peder Werners hus fra 1661, unntagen muligens de kjellermurer under den nåværende hovedbygning der Det Nye Tiden har sine lokaler. [Der Canal Street holder til i 2016.] Skulle det være riktig, har vi alle fall et inntrykk av størrelsen av Peder Werners hus, og sammenholdt med en relativt nøyaktig beskrivelse i rettsdokumentene fra 1686, kan vi få et interessant innblikk i den tids lokale byggeskikk. Sammenlignet med andre våningshus vi kjenner fra denne tiden, må Peder Werners ha vært blant de mer beskjedne – men la de gamle dokumenter tale for seg selv (i moderne språkdrakt):

«nemlig et stue-hus med tilhørende vinduer og dører, deri to kammerser og et kjøkken, samt en kjeller under huset. I stuen står en innelukket seng og kjellerskap med lås og nøkler til, dertil en skive (bord ) – en krakk og to små kistebenker. I de to kammerser er to små skiver av furu, fire åpne benker og to sengesteder, det ene lukket og det annet åpent. Ovenpå finnes et stort kammers og tre små, foruten det øverste loftet. Ved siden av huset står to små boder og et gammelt ubrukelig bryggerhus, foruten en gammel forfallen sjøbod.»

Vi får videre vite at der på fjellet bak huset fantes en liten have, den første vi hører om i det eldste Arendal og sikkert anlagt ved tilført jord. Der var nemlig heller ikke muligheter for graving av egen brønn på eiendommen, og vann måtte hentes hos en nabo, som man delte brønn med.

Der nevnes ikke gang og trapp til overetasjene, og vi må derfor gå ut fra at huset var utstyrt med en reisverks svalgang der trappen var innrettet, og som ga adgang til de enkelte rom. Dette vet vi var tilfelle med de fleste hus vi kjenner fra denne og senere tid i Arendal.

Hva som egentlig skjedde på Peder Werners eiendom i årene etter hans død i 1682 og auksjonen i 1685 vet vi ingenting om. Allerede ved Thomas Ellefsens overtagelse i 1685 hører vi at husene var sterkt forfalt og sannsynligvis ikke brukbare for den nye eier, bortsett muligens fra de solide kjellermurene. Men under alle omstendigheter tilhørte eiendommen kontinuerlig Ellefsenfamilien i den gamle Tollbod. Bl.a. heter det i 1704: «nu tilhørende sal: Thomas Ellefsens Arvinger.»

Og 1704 var Peder Thomassønn d.e. 26 år gammel, myndig og iferd med å etablere seg som selvstendig forretningsmann. Og hva var mer naturlig enn at dette skjedde tvers over Smalsundet fra foreldrenes hus, og på egen eiendom? Sannsynligvis var hans nye hus under oppføring i årene omkring 1710-12, og utgjør fremdeles det bygningskompleks som er Fagforeningenes tilholdssted i dag.

Men som rimelig kan være tok det hele seg ganske annerledes ut dengang enn det gjør i dag. Det ser vi tydelig av den illustrasjon som ledsager disse linjer. Den søker å rekonstruere situasjonen slik den var omkring 1750, da tomten gikk helt frem til nåv. Teaterplassen.

Men da Peder Thomassønn oppførte sine hus ca. 1712 må tomten ha vært atskillig trangere mot Smalsundet. Dette tror jeg er årsaken til den fortettede bygningsmassen. Våningshus og sjøbod ligger sammenbygget med gavlene mot kanalen, mens resten av bebyggelsen, bryggerhus, fjøs, stall og høyloft strekker seg bakover og oppover holmen, i samme bredde som frontbygningene, – og avsluttes på holmens høyeste punkt av en have (Peder Werners?) lagt i terrasser og med et lysthus som kronen på verket.

Forklaringen må være at den del av terrenget som ligger syd for bygningene og frem til nåv. Teaterplassen allerede i Peder Werners tid var blitt fraskilt hans opprinnelige «halffue Holme» og utlagt til byggetomter for andre. I en huseierliste fra 1686 får vi nemlig vite at der på den tid må ha ligget enda to våningshus på dette tomtepartiet: Morten Wernerssens fra 1679 og Rasmus Christensen Fischers fra 1680. Huseierlisten forteller videre at begge disse husene var «paa Vandet bestaaende», noe som med all ønskelig tydelighet viser at det allerede da var trangt om plassen på de arendalske 7 små holmer. Vi må heller ikke i den forbindelse glemme at opprinnelsen til det såkalte Gundvaldsens hus allerede var kommet til i 1676.

Morten Wernerssens tomt må på ett eller annet tidspunkt blitt overtatt av Peder Thomassonn d.e. – som dermed fikk plass til å oppføre sitt Steenhuus omkring 1725. Tolleren Rasmus Christensen ble derimot boende i sitt «paa Vandet bestaaende» hus inntil han i 1720 flyttet over i sin nye våning, det senere Comediehuset. Hans tidligere hus fikk deretter navnet «Feiffegården» etter den familien som bodde der til frem mot midten av 1700-tallet. Ca. 1748 må til slutt også denne tomten ha kommet tilbake til hovedeiendommen, og det er mulig at det er «Feiffe-gården» vi ser, ombygget til sjøbod, på gamle byprosjekter fra 1760-årene. Det er tydelig å se at denne boden er «paa Vandet bestaaende», d.v.s. på peler ut i vannet.

Skulle vi nå foreta en oppsummering av eiendommens eldste historie, kan vi konstatere følgende:

1) 1661: Peder Werner fester «Thredie parten af dend Holme» og bygger nye hus.

2) 1666: Peder Werner fester «dend halfue Holme».

3) 1676: 1 tomt fraskilles – (Gunvaldsens).

4) 1679: 1 tomt fraskilles – tiendeskriver Morten Wernerssen.

5) 1680: 1 tomt fraskilles – toller Rasmus Christensen Fischer.

6) 1682: Peder Werner dør og husene fraflyttes.

7 ) 1685: Thomas Ellefsen kjøper eiendommen på auksjon.

8) 1710/12: Sønnen Peder Thomassønn d.e. flytter til og bygger nye hus.

9) 1720-50: Huset på tomt under pkt. 5 kalles Feiffegården.

10) før 1725: hus under pkt. 4 innkjøpes og Steenhuset bygges av Peder Thomassønn d.e.

11 ) ca. 1750: Feiffe-gården innkjøpes – ombygges tll sjøbod.

Dermed var ringen sluttet og tomtegrensene igjen slik de var i 1661/66, og slik skulle de bestå til 1863. Da ble igjen tomtene under pkt. 4 og 5 fraskilt under ett – inklusive Steenhuset – og flkk ny bebyggelse, som ennå står (Teaterplassen).

 

FH-steen-240

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forsida av bilaget til Tiden i 1979 var pryda av dette maleriet, malt av Christian Poppe. Fagforeningenes Hus til høgre, Steenhuset til venstre.

Fagforeningenes hus hadde sin ubestridte storhetstid i Ellefsenslektens besiddelse i årene mellom 1710 og 1816 og var i 3 generasjoner sentrum for en stor handels- og rederivirksomhet. Peder Thomassønn d.e. (d. 1731) bør vel særlig huskes for at han ga etterverdenen sltt forunderllge Steenhuus, men han var også en nyttig mann for den lille byen. Han var blant de dyktige borgere som sørget for at Arendal fikk sine byprivilegier i 1723. Hans forretnlngsvirkomhet omfattet trelast- og kjøpmannshandel samt rederivirksomhet, som hans sønn og sønnesønn i sin tur utviklet tll de helt store dimensjoner. Høydepunktet ble nådd da 3. generasjon, Peder Thomassønn d.y., ledet familiebedriften, og han etterlot seg ved sin død i 1809 kanskje den største formue den lille byen inntil da hadde sett. Hans hustru, Lovise Groos, Sal: Peder Thomassønns, skulle bli en av de mest kjente av de berømte arendalske forretningsenker – også kalt «reederinde» og ledet den gamle bedrift med stor dyktlghet tll sin død i 1816. Det barnløse ekteparet etterlot hele sln formue tll byen i form av legater til beste for denne og dens borgere.

For øvrig må de siste år av den driftige Peder Thomassønns liv ha vært temmelig triste. Han var nok en typisk representant for de glade 1700-årene, da man tilsynelatende ikke nektet seg noe i form av vellevnet og forIystelser. De siste årene satt han nokså ubehjelpellg i sin stol, stor og fet, delvis lammet og med redusert taleevne. Dr. Alexander Møller mente at hans død skyldtes «for megen Indtagen av Føde og for lidet Bevægelse».

Ved Lovise Groos’ død i 1816 var husets gloriøse tilværelse forbi for alltid. Det gikk med års mellomrom fra hånd til hånd og fikk etterhvert karakter av leiegård med de belastninger i form av ombygginger og forandringer dette medførte. Det var vel også i forbindelse med delingen av eiendommen i 1863 at hovedbygningen gjennomglkk sin siste store forandring i eksteriøret.

Fra nybygget til Peder Thomassønn d.e. sto ferdig i ca. 1712 og frem til 1778 må hovedbygningen ha stått omtrent uforandret i 2 generasjoner. Men de restaureringsarbeider som er avsluttet i våre dager har avslørt et pertentlig vedlikehold og jevnlige moderniseringer i løpet av disse årene, i overensstemmelse med tidenes skiftende smak, som de velstående eiere hadde all anledning og evne til å følge.

Avdekklng av senere tiders mangfoldige malinglag rundt om i huset forteller om opprinnelige interiører i sprakende farveprakt: praktfullt skymalte himlinger mellorn stafferte takbjelker i dype farver og fint farveaksentuert belistning i 1700-tallets kraftige profilering. Meget av dette har overlevd i bygningen, takket være våre forfedres sterke økonomiske sans. Ved ombygginger og forandringer er de originale materialer kanskje fjernet fra sin opprinnelige plass, men omhyggelig benyttet om igjen andre steder, så langt det var mulig, og på den måten bevart for ettertiden.

Den mest gjennomgripende forandring av hovedbygningens utseende og struktur ble gjennomført i forbindelse med Peder Thomassønns bryllup med Lovise Groos i 1778. Da var økonomien så grunnsolid etablert, kravene til komfort så høyt hevet over tidligere tiders, og evner til kulturell utfoldelse så levende, at det gamle primitive anlegget fra bestefarens tid, med sammenbygget våning og sjøbod, ikke kunne ansees det rike, unge ektepar verdig. Den nye tids livlige og nesten løsslupne trang til livsutfoldelse og den nye stil i byggeskikk og rominnredning, fikk sikkert det da bare ca. 60 år gamle huset til å virke håpløst gammeldags. Og som en fugl Fønix fremstod etter kort tid et vakkert rokokkopalé, som må ha vært et av de mest gjennomførte på våre kanter.

De to gamle gavlhusene med hver sin funksjon som bolig og lagerhus ble nå lagt under et felles tak, som fikk form av en ruvende helvalm med to store arker mot øst og syd, med festlig svungne gavler, slik vi ennå ser det på Kokkeplassen i dag. Og
fasadeskjemaet ble omarbeidet for å understreke bygningens funksjon: underetasjen ble forbeholdt handelsvirksomhetens lagerbehov, mens de to øvre etasjer fikk sammenhengende vindusrekker med festlig smårutet inndeling. Og for å fullstendiggjøre det hele, ble en ny hovedinngang innrettet midt på bygningens hovedfasade mot Smalsundet, med ny innvendig trappeforbindelse, – til avløsning av den gamle inngangsdøren oppe på veggen i 2. etasje med utvendig trapp fra bryggen. De nye hovedfasadene ble ytterligere aksentuert ved etasjeskillere i kraftig profilering, slik vi nå igjen ser det på den nye nabo over gaten, det Lindvedske hus. Interiørene fikk selvfølgelig også nytt utstyr i tidens stil, og i flere av selskapsværelsene finner vi rester av kostbare tapeter, sannsynligvis hjemført fra England. Den store sal fikk f.eks. et praktfullt stormønstret velourtapet i kraftige røde og grønne fargetoner.

Men mesteparten av denne fordums prakt er nok forsvunnet. De siste hundre år har fart hensynsløst frem med den tidligere herskapsbolig, og forfallet ble stadig mer merkbart etter at bygningen fikk sin siste ansiktsløfting i 1860-årene.
Da forsvant både arkene med svungne gavler, de festlige smårutete vinduene og de kraftige fasadelistene, med det resultat at bygningen likesom ble tørret ut for all den livsglede den før hadde gitt så tydelig uttrykk for. Det var et stort løft de nåværende eiere siden 1955, Samvirkende Fagforeninger, tok på seg, da de besluttet å rehabilitere den store bygningen, et arbeid som også fikk en sterk karakter av restaurering etter antikvariske retningslinjer. Arendal by har all grunn til å være eierne takknemlig for den store gave byen har fått i form av et verdifullt innslag i rekken av prakthus i Nedre Tyholmen.

Arendal, 4/4-79
Christian Poppe

 


Litt om husets historie

Dette er en lett oppdatert tekst som ble skrevet av tidligere LO-sekretær Arild Stokken da han var leder av Samvirkende Fagforeninger.

Første del av Fagforeningenes Hus ble bygd i 1720 av Peder Thomasson. De eldste delene av huset – grunnmuren på den nordligste delen – kan være etter et hus oppført i 1661.

Steenhuset var en del av handelshuset til Peder Thomasson. Står du i bakgården og ser mot Steenhuset, ser du den eldste delen av bygningene. Huset var opprinnelig bygd i barokkstil (først på 1600-tallet til midten av 1700-tallet).

Bolighus og pakkboder var plassert helt ned mot bryggekanten til Smalsundet, det som i dag er Nedre Tyholmsvei. Dette sundet ble fylt igjen i 1901, da det var blomstrende tider med stort oppsving for næringslivet i byen.

Husets historie er nært knyttet til historia til Arendal og det lokale næringslivet, en historie om arbeidsfolks slit, men også om byborgere som kunne arbeide sammen.

Grunnlaget for seilskutetida var store naturressurser og verdier som ble hentet ut fra bygdene innenfor Arendal. Dette skapte et enormt transportbehov. Byens historie er altså også distriktenes historie, selv om det ikke alltid ser slik ut.

På denne tida var det stort salg av tømmer. Skogene ble hogd ned. Gruvedriften i området hadde stor nasjonal betydning; 2/3 av all jernmalmen som ble brukt i Norge kom fra gruvene i Arendalsområdet, og ble sendt ut over Arendal havn. Transport-behovet var stort, og skipsbygginga blomstret i distriktet. (Noe av bakgrunnen var et vedtak i det engelske parlamentet – navigasjonsakten – som sa at tømmer, malm etc skal transporteres på egen kjøl eller på produsentlandets skip.) Arbeidet på skipsbyggeriene var et blodslit, og ikke alle hadde fast arbeid, men ble hentet etter behov som dagarbeidere.

Forut for et stort bryllup i huset i 1778 ble huset bygd om: De to fremste husene (bolighuset og pakkboden) ble lagt under samme tak. Husets stil ble omgjort til rokokko (det kan vi se fra Kløckers hus), og det fikk arker, slik vi kan se dem på f.eks Kokkeplassen på Hisøya.

På denne tida bodde det rundt 30 personer her, med herskap, tjenere og arbeidsfolk. I dag ville det vært en middels stor bedrift. Huset var et komplett gårdsbruk med fjøs og stall, et lite samfunn i byen. Det var en urtehage der Saga Kino nå ligger. Det var vanlig at tjenere og arbeidere ble boende selv etter at de var gamle og utslitte. Peder Thomasson var mektig og hadde eierinteresser flere steder utenfor Arendal. I tillegg var borgerne i Arendal gjerne i familie, og hjalp hverandre økonomisk.

Både skipsfart og gruvedrift var med å danne grunnlag for reperbanen på Tangen fra 1742. Den ble bygd videre ut i 1801 for å dekke behovet; alt var med til å sikre næringsvirksomheten knyttet til Peder Thomassons hus.

I 1865 ble huset bygd om og fikk den fasaden det har i dag.

På 1900-tallet bodde det flere familier til leie i huset. Under 2. verdenskrig bodde det ca 20 personer her, både familier og enslige, bl.a flere tyske offiserer. Kjelleren var tømmerforsterket og brukt som tilfluktsrom når flyalarmen gikk. Og fra taket på Hotell Phønix – som var ekspropiert av tyskerne – lyste sporlysgranatene opp når de allierte flya ble for nærgående. I gateplan var det kolonialhandler og smørgrossist. I andre etasje hadde Røde Kors matutdeling fra sine lokaler. Da var det folksomt i trappeoppgangen, og lange køer utenfor.

En periode etter krigen var det sykepleierskole i huset, som da var eid av dr Roscher. Han solgte så til Samvirkende Fagforeninger i 1955. Huset ble rehabilitert under ledelse av arkitekt Tore Drange, og sto ferdig i 1979. Husets ulike stilarter er tatt vare på gjennom empire i fasaden, rokokko mot Kløckers hus, og barokk i bakgården.

Huset driver utleie av kontorer og lokaler til konferanser, kurs og selskaper.

Etter vårt syn er huset en pryd for byen og distriktet, noe å være stolt av, med en historie som er en viktig del av distriktets og Norges historie.

Kilde: Lokalhistoriewiki.no

Søk: